Kuala Lumpur: Øst og vest

Vi fløy fra Singapore til Malaysias hovedstad, som blant kjente kalles KL. Byen er som Singapores lillebror, litt mer rufsete og litt mindre ”perfekt”. Her møtes øst og vest i en salig blanding: Store shopping malls, megasvære høyhus som Petronas towers, hi-tech butikker og folk overalt med iPhone og iPader og bydeler som Little India, Chinatown, markeder, gatekafeer og tiggere. Vi har vel sjelden sett så store kontraster i en og samme by. Herlig blanding!

 

Vi hadde to netter her, først på et luksushotell (som ikke kostet så mye) og så gikk vi over gaten og fikk rom til halve prisen. Det kryr av hoteller, det må være flere tusen. Det kryr også av restauranter og billige massasjesteder. Hva med noen fisker som spiser litt på tærne dine som massasje?

 

Kuala Lumpurs Twin Towers, Petronas

 

 

 

Lokal mat, Nasi Goreng

Hop-off, stay off

Man kommer rundt med fantastisk monorail, som går over bakken, og dermed unngår man all trafikken der nede. Dessverre går den bare i et belte på ca. 8 stasjoner, men det funker.

Som ekte turister tenkte vi at det ville være lurt med litt hop-on, hop-off-buss, men vi ante ikke hva vi gikk til… Alt gikk greit ganske lenge. Vi fant stoppet, bussen kom lynraskt og vi hoppet på. Vi fikk sett Petronas towers, en gang verdens høyeste bygning, up close, samt store deler av byen. Litt utenfor gryta bestemte vi oss for å gå av ved sommerfuglparken for å se våre flaksende venner. Det hadde begynt å regne litt, og vi hadde faktisk ikke lært NOEN TING av at det hadde braket løs hver eneste dag siden vi kom til Singapore. Nettopp. Ti sekunder etter at vi gikk av bussen høljet det ned, og sommerfuglene flyr visst ikke når det regner, så der var det ingenting å se. Etter en halvtime i souvenirbutikken, ga vi oss til å vente på bussen, som lot vente på seg.

 

Andreas tok med seg et gammelt palmeblad på vei til busstoppet som beskyttelse mot regnet. Etter en halv times venting under et lite skur i regn som utviklet seg til lyn og torden og reell flom, så vi bussen oppe i krysset. Men den stoppet ikke for oss… Så da ventet og ventet vi i EN TIME TIL! Da fikk vi endelig tak i en taxi (dette var langt utenfor allfarvei), men akkurat da vi skulle kjøre kom bussen. Sjåføren vår fulgte etter den rundt en sving, vi tutet, løp ut og hoppet inn. Forklaringen var at det hadde vært flom, så de måtte kjøre en litt annen vei. Men hvorfor hadde de ikke sjekket om det sto noen og ventet? I byen var det skikkelig oversvømmelse. Noen førsteetasjer var oversvømt, og gatene var fulle av vann. Da er det godt å ha monorail.
 

Dette var det nærmeste vi kom sommerfugler

Monorail

Et annet høydepunkt (les: Det andre vi rakk den ene dagen vi var der) var Batu Caves, hinduistenes helligste sted (visstnok). Det var et digert hindutempelkompleks, med en enorm statue i ”gull” ved inngangen, kanskje 35-40 meter, og over 200 trappetrinn opp til selve hulene. Fargerik mytologi og sultne aper overalt på veien opp.
 

 

 

Nok en audition til programlederjobben i Amazing Race. Statuen er neppe av Kali, men Andreas har ikke så mange assistenter å ta av.

 

Neste stopp: Øya Petang nordover i Malaysia, med gammel engelsk kolonistil på mange av husene i hovedstaden Georgetown. For å komme dit tar vi luksusbuss til 120 kroner, som reklamerer med at de er ”the cheapest way to fly”. Flybuss har fått en ny betydning.

Stewarden på bussen

 

Dette flagget så vi overalt i KL, og det ligner ganske så mye på et flagg som står Ingeborg nært.